– Jeg har skallet litt i vegger, men jeg har gått videre

Blinde Tahir savnet en jobb å gå til, kolleger å snakke med og følelsen av å bidra i samfunnet. På Adaptor fant han alle tre.

I et industrilokale i Pilestredet i Oslo, en torsdags formiddag, er en ny arbeidsdag i ferd med å starte. Mellom paller med CarePacks-esker, sitter tre mennesker ved et langbord i dyp konsentrasjon. Det singler det i rischips i en metallbolle foran en av dem.

Tahir Hussain jobber hos Adaptor, hvor CarePacks får snacks-eskene sine pakket. Adaptor er en bedrift eid av Norges Blindeforbund hvor blinde og svaksynte kan få tilrettelagt arbeid.

Tahir Hussain sitter klar, med gjennomsiktige plastposer som skal fylles. Han går i gang. Med munnbind, hårnett, plasthansker og frakk får den fokuserte holdningen ham nesten til se ut som en kirurg. Tahirs hender er raske, utålmodige. De rister på posene for at alt skal falle jevnt på plass. Ferdige poser sender han fra seg til kollegaen, som limer dem sammen med varme stempler på en maskin.

Han kan ikke se noe av dette. Adaptor, hvor CarePacks får snacks-eskene sine pakket, er en bedrift eid av Norges Blindeforbund hvor blinde og svaksynte kan få tilrettelagt arbeid. Rundt det vesle samlebåndet deres er det stort sett stille – å gjøre denne jobben krever litt konsentrasjon. Likevel, fra Tahirs kjøkkenvekt lyder en kvinnestemme hver gang han legger på en pose.

– Ett hundre og. Førti. To. Gram.

Stemmen tilhører Tove, en pensjonert arbeidsleder fra Adaptor. I innspilt format hjemsøker hun ennå lokalene som en hjelpsom ånd.

Det er en enkel løsning, men den er forskjellen på om Tahir kan jobbe eller ikke:

– Jeg trenger ikke så mye, bare en talende vekt. Resten går av seg selv.

Tilrettelegging handler sjelden om store og ressurskrevende omveltninger og kompromisser. Snarere handler det oftere om dette:

Å kunne innta en annen persons perspektiv og se hvilke små justeringer de behøver for å kunne delta på lik linje med alle andre. Kjøkkenvekten er typisk eksempel på de ofte banalt enkle grepene som skal til for at flere skal kunne stå i arbeid.

Når Tove sier hundreogførtito gram, er det to for mye. Tahir plukker ut én rischips, veier igjen.

– Ett hundre og. Førti. Gram.

Tahir sier seg fornøyd og sender posen videre.

– Godt humør og litt arr

Tahir, som har vært her siden 2005, fordeler tiden sin mellom pakking og en bruktbutikk nedi gata hvor han kan småprate med kunder og skjenke kaffe til dem som vil ha det. Han stortrives.

Det hjelper selvsagt også at lokalene tar noen av de samme hensynene. Omgivelsene snakker til Tahir gjennom lukter, lyder og berøringer, han lukter at han er på kjøkkenet og hører på skrittene hvem som kommer gående.

Når Tahir selv rusler gjennom Adaptor sveiper stokken hans fra side til side, tegner en S mot gulvet. Det klikker og klakker som en pendel hver gang gummiknotten treffer ledelinjen som slanger seg gjennom gangene.

– Stokken er nesten som øynene mine, den fanger ting på bakken og sier fra. Jeg må bare føle meg frem og våge.

Ledelinjen er en enkel løsning – en metallstripe festet langs midten av gulvet – men den forteller ham alt han trenger å vite. Han vil ikke bli stående stille i livet.

– Du må utfordre deg selv. Ta sjanser. Jeg har skallet litt i vegger, men jeg har gått videre.

En gang bråsnudde han inn i en vegg. Blod piplet frem fra panna. Det er noe hverdagslig over måten han forteller om det.

– Jeg må tåle at jeg går på smeller. Det er livet mitt. Godt humør og litt arr, resten kommer av seg selv.

Marthe Beate Stenberg bretter CarePacks esker hos Adaptor AS

– Liker puslejobbene best

På venstre hånd har han dama som har vært her lengst, hun leverer en stødig strøm av nye chips til pakking. Marte-Beate Stenberg husker datoen og klokkeslettet hun kom hit, en søndag om høsten 2001, klokka var tolv (hun hadde en konsert den dagen).

Pakking er ikke favorittposten hennes. Marte-Beate er en individualist, foretrekker å få pirke i fred. En god dag er å kunne konsentrere seg om én oppgave, alene, uten avbrytelser. Hele ansiktet åpner seg i et smil når hun snakker om det.

– Jeg liker puslejobbene best, fordi det gir meg en mulighet til å bruke fingrene. For øyeblikket er puslejobben å brette eskene til CarePacks, og der er det fjorten brettinger. Jeg har rett og slett telt dem.

Hun ler litt. Marte-Beate kan brette hundrevis av esker hver dag, pall på pall. Og fordi hun har vært her lengst, hender det også hun hjelper litt ferskere kolleger med jobben de skal gjøre.

– Det beste med jobben er å komme seg ut av døra om morran og håpe at dagen blir fin. At de du jobber sammen med har en noenlunde god dag, de også. Og at du kan overføre arbeidsgleden din til vedkommende.

– En liten familie

Ved bordet sender Tahir nok en pose til sidemannen, som sitter i rullestol og bruker en maskin som limer posene sammen med høy varme. Karl-Fredrik Winger Mohn sliter med en dårlig rygg, samtidig som han også har litt lav energi. Tilrettelagt arbeid betyr mye for ham.

– Da sliter jeg meg ikke ut så fort, det blir mye lettere å gjøre det jeg skal i løpet av en dag.

Før Adaptor gikk han en lang periode uten arbeid, satt stort sett hjemme og ventet.

– Jeg måtte finne på noe selv, men det ble en utfordring etter hvert. Det var egentlig ganske kjedelig. jeg har fått høre at jeg virka litt deppa.

Det endret seg da han startet på Adaptor.

– Det var litt tungt å stå opp tidlig, men samtidig fikk jeg en god følelse. Med en gang jeg begynte her forandret humøret mitt seg.

– Det var litt av/på, liksom?

– Ja, jeg fikk det mye bedre med meg selv.

En av årsakene til at det har gått bra, handler om mottakelsen fra kolleger som Marte-Beate og Tahir. De har hjulpet ham inn i arbeidet, og inkludert ham i det sosiale. Å ta vare på hverandre er en prioritet på Adaptor, ifølge Tahir.

– Dette er en liten familie, vi kjenner hverandre på godt og vondt, og vil at folk skal trives.

Han håper flere bedrifter vil følge Adaptors eksempel.

– Om det var mer tilrettelegging, kunne flere kommet ut i jobb.

Selv minnes han tiden før han kom hit som å stirre i veggen.

– Det å få glede og oppmuntre andre mennesker, det savnet jeg lenge. Det er viktig å kunne gå et sted hver dag og føle at du er til nytte for samfunnet, sier Tahir.

– Det at jeg kan bidra med det lille jeg kan, gjør godt inni meg.